Bestemor

MINI MEG / BANGKOK

Det evige jaget etter det «perfekte livet» hjemme, har gjort at jeg har gått meg helt vill. Jeg trengte denne «ferien» for meg selv, for å samle tankene, finne ut hva jeg egentlig ønsker meg i livet. Fra jeg var omtrent 9-10 år, har nok mange undervurdert meg og min evne til å tenke selv. Ofte trenger de engang ikke si noe fordi jeg vet allerede hva de tenker. Å kunne lese mennesker ut i fra kroppsspråk, har jeg måttet lært meg for å overleve de første årene som barn i Norge. Jeg kunne ikke et ord norsk da jeg flyttet til Norge, eller jeg lærte meg «mamma» og «pappa» (På thai: Meeh og Paah) under flyturen. Grunnleggende ord som var en selvfølge for andre norske barn å kunne, var ikke en selvfølge for meg. Da jeg startet på barneskolen var alle lyder rare og komiske, og ofte ikke mulig å forstå for ei lita thai jente på ni. Jeg lærte meg derfor fort å lese kroppsspråk. Det var helt nødvendig for å overleve hverdagen. Og hadde jeg lært meg et ord, kunne jeg kanskje tildels sette ting i en sammenheng, ut i fra det ordet jeg hadde lært meg. Det ble ikke alltid riktig for å si det forsiktig, men det var like morsomt nesten hver gang jeg bommet. Den lille jenta som ikke kunne uttrykke seg ordentlig og med alle ord. Da hun ikke lenger fant humoren i å snakke «feil», vokste frustrasjonen seg større enn kroppen hennes. Etter noen år med mye feiling, kunne jeg endelig anse meg selv som en ordentlig viking! Norske familietradisjoner og Ringeriksbunad er skaffet. I tillegg til mine thailanske røtter, er jeg også en stolt nordmann med norsk pass og mann! Bortsett fra at han er alt annet enn "typisk" norsk... 

MØTE MED BESTEMOR 11.06.17

Denne dagen har jeg ventet lenge på, jeg reiste tilbake på egenhånd i en alder av 22 for å se, og ikke minst huske. Jeg hadde alt annet enn en forferdelig barndom, jeg manglet ingenting. Vi hadde alltid mat på bordet, tak over hodet og rene klær. Mer hadde vi ikke, men vi hadde alltid hverandre. Det er ikke mye som har forandret seg siden sist, hun har bare blitt noen år eldre med litt kortere hår nå. Hun behandler meg som om jeg fortsatt er ni, hun forteller meg at jeg må passe meg for motorsyklene som suser forbi oss. Også må jeg passe godt på veska mi; «for hvem som helst kan komme og ta den!». Jeg har alltid husket henne som ei med god tålmodighet, man kan se på ansiktet hennes at hun aldri har hatt en rynke i sitt liv. Til tross for at livet hennes har vært alt annet enn lett... På et år mistet hun tre mennesker som sto henne nærmest. Sønnene og mannen hennes. Jeg var også vitne til den sorgen hun bærte gjennom den tøffe tiden, hun er en av de sterkeste jeg kjenner. Kroppsspråket hennes... Hun dømte og snakket aldri stygt om noen, på et tidspunkt trodde jeg at hun ikke hadde noen meninger. Men hun var bare ikke typen til å se ned på andre. Den dagen jeg flyttet til Norge, hadde hun derimot ET ønske. At jeg ikke skulle glemme henne. 

Ja jeg har hatt fine biler, designer vesker, feriert på luksushoteller, festet med businessfolk i dress og smakt dyr champagne. Rett og slett sett livet på et annet hold. Gjennom årene har jeg brukt en del midler på sminke, hud, kropp og hår, for jeg liker å være jente-jente. Men, jeg har aldri glemt hvor jeg kommer fra. Jeg vet hvor urettferdig livet kan være. Jeg vet hva det er å være fattig. Min motivasjon for å starte tidlig med å jobbe, har vært for å gi de rundt meg et bedre liv. Ikke minst meg selv. Selvfølgelig var det hjerteskjærende for meg å vite at et av de menneskene jeg elsker mest på jord, fortsatt bor i slummen. Det var helt nødvendig for meg å finne en mening, en god grunn til å yte mitt beste i Norge. At det beste jeg kunne gjøre for bestemor, var å gi meg selv en fremtid. Slik at jeg på sikt har mulighet til å gi flere barn den samme muligheten som jeg fikk. Men det er mer for meg og min egen stolthet.

For meg er det ekstremt viktig å være omringet av mennesker som elsker meg ubetinget, kanskje det aller viktigste; for hvem jeg egentlig er. Jeg liker at bestemor fortsatt passer på at jeg ikke blir "ranet", samtidig liker jeg at hun lar meg spandere på henne. Det betyr mye for meg at hun lar meg gjøre nettopp det, det er liksom min tur etter alt hun har gjort og lært meg. Hun har lært meg og ikke dømme. At man fortsatt kan være et godt menneske selv uten ekstra penger eller status. At man skal gi andre en sjanse til å fortelle sin historie, før man gjør seg opp en mening. At man kan hjelpe, selv når man har lite. At penger er et verktøy, det definerer ikke hvem du er. At man skal ha tro på seg selv, og andre. Alt det. Jeg kan aldri betale henne tilbake for det. Og når jeg ser tilbake på barndommen min, husker jeg godt cola med isbiter og fritert kylling. Som hun ofte kom hjem med til oss etter en lang dag på fabrikken, som var arbeidsplassen hennes i over 30 år. Min mor og far har også lært meg en god del ting, men jeg vil spare det til min fremtidige bok. I dag føler jeg meg, for første gang, som en hel kvinne. Jeg er i kontakt med meg selv, fortid som nåtid, det føles fantastisk godt! Hva enn fremtiden nå bringer, en ting er sikkert;

jeg har allerede vunnet. 

Denice Hagen