Her bor vi

Hvis noen hadde fortalt meg for 4 år siden om hvordan livet mitt kom til å bli i en alder av 22, hadde jeg aldri trodd på dem. For jeg hadde aldri i verden turt å håpe på et liv der jeg skapte et hjem med sunne verdier for mine. Et hjem der man kan slenge beina på bordet og slappe fullstendig av, uten å føle på den dårlige samvittigheten om å måtte prestere mer. Et hjem fylt av klemmer og komplimenter der man bygger hverandre opp slik en familie skal. Ord som «Glad i deg» og "stolt av deg" skal ikke være ukjent under vårt tak! Jeg skal være stolt av barna mine for hva de er, ikke for hvilken posisjon de har i samfunnet. Som den langsiktige planleggeren jeg er, har jeg stor tro på at de avgjørelsene jeg har tatt i den siste tiden er de beste jeg har tatt så langt i mitt liv. Ingenting med å starte fresh her skremmer meg for jeg har gjort det en gang før. Jeg har nå selvtillit nok til å ta det jeg vil ha, jeg er voksen nok til å styre meg i den retningen jeg selv vil gå. Og endelig er jeg sterk nok til det! Det er en stor befrielse å leve sånn som jeg gjør, det skulle ikke vært lov? 

I skrivende stund kom han nettopp hjem og har kjøpt blomster til meg. Arh, han kjenner meg altfor godt! Han gjør meg bortskjemt, og glad.

Utgangspunktet mitt var ikke så bra, men jeg har alltid turt å drømme stort og jeg har aldri stoppet meg selv i å fortsette! Hele livet har målet mitt vært å bli rik, så rik at de nærmeste ikke trenger å jobbe en dag til i sitt liv. Det er nok et sår jeg har fra min tid i slummen, og et arr jeg gledelig lever med. Men jeg har brukt den siste tiden på å tenke, tenke nærmere på hva jeg egentlig vil… Hva er det JEG vil! Hvis målet er å bli rik så er penger alt jeg trenger, det er enkelt. Alle kan tjene penger og spare seg rik, for noen er det et liv. Hva slags mål ville det vært om jeg hadde latt mitt eneste mål som er penger, å bli rik, ødelegge for alt det andre fine jeg har i livet? Jeg har kjent mennesker som elsker penger høyere enn sin eneste sønn, og nå som han har penger er han endelig bra nok for foreldrene sine. Å sikre familiens formue blir etterhvert til et spill, det blir alles kamp om å karre til seg enda mer, og litt til. For meg er det trist å vite at det fins mennesker som har mulighet, men ikke klarer å nyte livet de selv har skapt. Fortiden har brent seg fast i dem, og de trenger hjelp til å komme seg ut av en tankegang som har pågått hele deres liv, som er «å overleve», eller en «hva om…» tankegang. 

Jeg er veldig lettet for at jeg ikke lenger bruker tid på å passe inn i noe jeg anser som en kortvarig lykke og et ulykkelig liv. Jeg er veldig takknemlig for at jeg møtte en mann som ga meg nok guts og åpnet øyene mine for mer. Jeg har stoppet å leve et liv fullt av distraksjoner og bedrevitere. Jeg har stoppet de menneskene i å være en del av fremtiden min. Jeg har stoppet dem, jeg trenger ikke lenger å stå og se meg selv bli tråkket på. Jeg har tatt avstand, og alt jeg kan håpe på er at de respekterer mitt endelige valg. 

Jeg har min egen base og jeg har min egen familie, der jeg faktisk hører hjemme. Både jeg og Viggo har bestemt oss for at penger ikke vil være et tema under vårt tak, vi vil ikke ha et hjem som dem. Vi velger hverandres følelser fremfor å beskytte familiens rykte og fasade, fordi vi setter hverandre høyere enn materielle ting. At vi står ved siden av hverandre gjennom nedturer, og finner alle muligheter til å feire oppturer. Store som små. 

Vi vil leve til det ytterste og med tid vil vi utvide familien vår i dette huset. Vi skal bygge og utvikle oss i sunne omgivelser og verdier, som er våre. Vi er et levende bevis på at man kan ta kontroll på sitt eget liv, og starte på nytt.

Denice Hagen