Planer som bare vi vet

Jeg vet vi er heldige som har mulighet til å bo her, i denne lille byen som har alt vi så etter. For å kunne stifte et fundament… En familie. Det føles naturlig for oss å starte fra denne enden, finne en plass vi begge trives i og begynne å lage det livet vi snakker om. Vi er ikke så glad i A4, minst av alt er vi glad i folk som forsøker fremstå som de ønsker oss godt ved å begrense oss. De som liker å fortelle oss hvordan vi skal unngå å feile, gjennom å fortelle oss til stadighet hva vi feiler i. Denne formen for «oppdragelse» fungerer ikke på oss. Vi vil ha ALT på vår måte denne gangen.

Og dere vet date nights vi prioriterer hver uke? Jeg lever for dem. Jeg er sikker på han gjør det samme. Han ler alltid litt ekstra, erter meg ennå mer enn vanlig med et glimt i øyet. Og ler seg ihjel etterpå. Akkurat sånn jeg liker å se han.

20170824untitled shoot-7928.jpg
20170824untitled shoot-7974.jpg
20170824untitled shoot-7948.jpg
20170824untitled shoot-7953.jpg
20170824untitled shoot-7908-Edit.jpg

Valget ble ikke lett da vi ville gå ut denne kvelden, for et luksusproblem. Peyia har uendelig med restauranter, men de fleste av dem er lastet med turister. Fordi vi er noen nysgjerrige sjeler, liker vi best å spise blant lokale grekere. Vi endte derfor opp på Green Hill, et sted vi har vært på en gang tidligere... Green Hill er en restaurant som ligger langt oppi åsen med utsikt over hele byen. Det er for langt for turistene å gå opp hit... Vi kjørte bil! Så lokale vettu! Viggo bestilte en monster burger, og jeg endte selvfølgelig opp med biff. Medium raw please! ♥

20170824untitled shoot-7892-Edit.jpg

Stadig vekk får jeg kommentarer på Instagram og min personlige Facebook, om hvor tøff jeg er som har flyttet til et nytt land. Jeg vet nesten ikke hva jeg skal svare... Takk, jeg angrer ikke? For jeg angrer virkelig ikke. Jeg angrer ikke på at jeg tok balletak på livet som forsøkte å styre meg. Nå ser jeg mest fremover. Med hundre sommerfugler og mindre sår i magen. Jeg sover endelig godt igjen.

Og planer som bare vi vet? Jeg gleder meg. 

Denice Hagen