Date night uten iPhone

Skjermbilde 2017-09-24 kl. 11.50.47.png

Hva denne kjærligheten gjør med oss. Hadde noen fortalt meg for fire år siden at jeg kom til å møte en mann som ville gi alt for å sette ring på fingeren min, hadde jeg ikke skjønt noen ting. Kanskje jeg var redd for den, kjærligheten. Kanskje jeg var redd for hva den ville gjøre, såre meg? Ødelegge meg? Kanskje den kom til å forandre på mine vaner og fremtiden jeg så for meg. For ei kontrollfreak som meg var det litt skummelt å ikke vite på forhånd. Husker enda hvordan jeg syntes så synd på de parene som spiste ute på restaurant, det må være kjedelig å være sammen hele tiden? Og de parene som ikke klarte å vente med omfavnelsen til de kom hjem, det må være skuespill?!

Jeg vet ikke lenger hvordan jeg sover godt alene. Vi har ikke vært en natt fra hverandre siden det ble oss. Hvordan lager jeg frokost uten å tenke på den ekstra porsjon? Hva er meningen med å pusse tennene alene, når det er mye morsommere å krangle om den forbanna vasken? Jeg synes ikke forelskelse er tragisk, jeg synes ikke kjærlighet er teit lengre. Jeg tør å snakke om den, som en fin ting. Den har trossalt reddet meg fra vonde følelser og ensomhet. Den har gjort meg sterkere på mange måter, og den har også gjort meg så avhengig at jeg ikke kan leve en dag uten.

I går hadde vi en kooselig date night out, vi la igjen telefonene våre hjemme og det var oss-tid igjen. King ble offisielt stor gutt og passet på huset alene i noen timer. Jeg og V har blitt enige om at vi aldri skal slutte med date night, ikke engang når vi får huset fullt av unger. Til og med når de synes foreldrene deres er teite. Til barnebarna tar etter og lager sin egen date night.

Heia kjærlighet! ❤️ 

Denice Hagen