Millioninntekt og ny Porsche

Jeg er skikkelig glad og opplagt i dag! Lykken er å kunne våkne ved siden av den man er glad i, og i tillegg ha en til i rommet som ligger våken og allerede stirrer på deg. Venter på å bli tatt opp for litt kos og pillowtalk. Det er noe med å være tre, to er par, men tre er liksom en flokk. En familie. Tanken på å ha et lite nurk i sengen med oss får meg til å smile, men i dag var jeg lykkelig med bare de to.

I dag skal vi tilbringe store deler av dagen hjemme, drikke noen desiliter iskaffe, kose-jobbe, sørge for at King tisser ute og ikke inne, og tilføre hodene våre nye kunnskap. Jeg elsker sånne dager. Jeg elsker å lære nye ting, som å gi livet en større mening enn hva det var ment for i utgangspunktet. Hadde iblant vært deilig å være ei enkel dame, drifte gjennom livet og bare ta det som det kommer. Bosette meg der jeg får jobb, er med han jeg tilfeldigvis fant tonen med på fest, fanget. Blir man egentlig lykkelig av det livet? Hvis ikke... Blir man da lykkelig av å ha en jobb med millioninntekt, Porsche Cayenne som familiebil og en formue som kan fø en husstand til? Eller er det bare en illusjon på det perfekte livet som noen har skapt et bilde av, for oss. Jeg har verken hatt en Porsche og en millioninntekt, men jeg har hatt mye gjennom årene. Nok til å vite at ting ikke gjør meg lykkelig.

Etter vi flyttet til Kypros har jeg blitt mye mer takknemlig. Tingene våre har hver sin oppgave nå, de er ikke bare overflødige lengre som før. Var jeg lykkeligere med 100 Chanel bøker, jobbtilbud og et lager fullt av ting jeg ikke trengte? Nei. Det gjorde meg bare deprimert og forvirret, i tillegg ble jeg fortalt at jeg hadde alt! Så hvorfor var jeg aldri fornøyd da?

Det siste året har lært meg mye om meg selv. At jeg ikke blir lykkelig av ting, at jeg verdsetter tid mer enn gaver, at jeg velger mennesker fremfor fordommer. Det er skummelt hvordan samfunnet gir deg identitet ut i fra hva du har av ting, og ikke hvem du er lengre. Vi drukner i materielle ting og vi er ikke lenger i stand til å tenke selv fordi Youtube, Google Facebook og Instagram gjør det for oss. Vi kjøper ny jakke hver høst fordi reklamen forteller deg indirekte at den du har i skapet? Den er last year! Bursdag handler om å overgå den forrige. Jul er ikke lenger jul, det er en tid til å vise seg frem. 

Jeg savner å se menneskene bak denne fasaden. Klærne, masken, jeg vil bare se deg. Jeg vil se mennesker prate sammen igjen. Ansikt til ansikt. Jeg vil vi skal kunne dukke opp uanmeldt på døra i stedet for å planlegge flere dager i forveien. Smile og hilse på forbigående uten at noen skal tro at jeg er en psykopat. Jeg liker ikke å se grådighet. Materielle ting imponerer ikke meg, bare hodet ditt. Jeg vil ikke henge meg på nye trender som noen har laget - så de kan tjene mer penger. Jeg vil ikke at Facebook skal forslå venner for meg, jeg vil møte de selv. Jeg liker ikke å se misunnelser, jeg vil folk skal begynne å verdsette det de har. Jeg vil ikke se nakne kropper på Instagram, jeg vil vite hva du tenker. Liker du ikke jobben din? Si opp. Er du lei av livet? Sett deg ned, spør deg selv hvorfor, hvem, hva, hvor og hvordan. Du finner ikke svaret hos andre enn deg selv. 

Skulle ønske jeg kunne fortelle deg at alt dette har vært lett for meg. Men, det har det ikke vært og det hele har vært en lang prosess. Litt sånn smerte-godt kanskje? 

Vondt fordi man må ta tøffe valg på veien - for at en endring skal skje. 

Godt fordi du beveger deg i den retningen du alltid har sett for deg. Nå tør du endelig.

Denice Hagen